Det har blitt sagt at "grønn var min barndoms dal". Det er sikkert mulig, men for min del var den våt. Jeg var alltid våt av regn eller av at jeg stadig vekk sprang over myra eller ramla i elva. Jeg har alltid likt vann. Spesielt regnvann i store mengder som blir til rennende elvevann i dalen. Vi hadde ikke moderne regnklær den gangen. Ingenting pusta av tøyet, og kondensen gjorde resten av jobben for regnet. Men regn er fint. Kjempefint.

Som 6 åring i 1976 var jeg med min nå avdøde onkel Terje inn i Sesselva på Daugstad for å hente lakseyngel som Vestnes Jeger og Fiskerforening startfora til størrelsen var 8 cm lang. Da kom surstoffsekker og melkespanna fram, og yngelen ble frakta til Skorgenelva som var under kultivering av foreninga. Jeg ser et erindringsbildebilde av meg selv: " ser at jeg henger over foringskassene hos Arne Brovold og spør og spør". Så har jeg lagra et anna bilde på harddisken som viser yngel som svømmer ut i elva på Sprov og på Kristisetra. Det må ha skjedd noe mentalt med meg den gangen. Etterpå har jeg alltid tenkt på fisker og vann.

Samme året fikk jeg mi første elvekree (bekkaure) i Remmemselva. Den var kanskje 70 gram. Men den var full av orange prikker og ble steikt på ei brødskive hos bestemor mi. Redskapen var ei lita rognetroe smidd ved elva. Ei senelengde med krok og makk. Etterhvert utvida fiskinga seg mer, og i Fiksdalen ble det mang en kreetur i Trollelva i lag med  Rune og Geir Håvard. Eller jeg fiska i Auspagrova. Min første blankfisk fikk jeg i 1981. Det var en sjøaure på 600 gram som jeg hysta (kasta) rett på land. Det måtte jeg, for nå var fiskeutstyret ei bambusstang uten snelle med toppknytt sene. Jeg gikk fiskegradene slik. Gamleonkelen min han" Lars på Bønå" var kyndig veileder på mang en elvetur i Storelva i åra 1979 - 1986. Denne fisken har jeg spikra fast i minnet.

Inne i Flatevågen renner Misfjordelva ut. For mange en stor bekk å regne. For meg var det ikke noe som bare er der, men en plass for utforsking. Som 13 åring sykla jeg dit inn ofte. En gang på flomelv i hølen ved  det gamle aureklekkeriet fikk jeg en sjøaure på 1 kilo. DET var fisken sin det. Jeg kunne ikke se meg mett på den. For en fisk. Hadde ei rød Abustang og ei enkel snelle den turen. Jeg var i ferd med å klatre opp på ei ny grein i treet for økt kunnskap om elvefiske.

I Storelva stod folk tett som sildestimen og drog tart på land tidlig på 1980-tallet. Mange av dem var vel ikke fiskere i sinn og sjel, men det var mye å hente ved å studere og prate med dem som var det. I Skorgeelva drei gamlekarene på med kultivering og delte av sin elvekunnskap. Det var veldig artig å bli med på stamlaksfiske. Jeg hadde en fin barndom på tross av et vanskelig utgangspunkt. Takket være naturen og fellesskapet gjennom slike aktiviteter minnes jeg barndommen som innholdsrik. Disse aktivitetene ble ei retningspil for livet mitt videre. Mange mennesker har ingen spesiell og altoppslukende interesse. Er glad jeg har det.